Et personlig brev om digital dødsplanlegging

Jeg trenger å fortelle deg noe som har vært i tankene mine i det siste, og jeg håper du vil holde med meg fordi det er viktig. Kjenner du den anime Death Note? Den med lys og den overnaturlige notatboken? Vel, jeg innså nylig at en manga fra 2003 forsto noe om digital dødsplanlegging som Silicon Valley fortsatt ikke har funnet ut av.

Jeg vet det høres rart ut, men hør på meg.

Her er det som slo meg med Death Note: når Light skrev noens navn i den notatboken, var det gjort. Ingen ctrl+z, ingen "oops, mente det ikke," ingen kundeservice å ringe. Den varigheten tvang alle – karakterer og seere – til å virkelig tenke på vekten av handlingene deres.

Sammenlign nå det med hvordan teknologiselskaper håndterer din digitale arv i dag. Google sier: "Hei, bildene dine blir slettet etter to år med inaktivitet. Vil du laste dem ned?" De har bokstavelig talt forvandlet din digitale dødsplanlegging til en filhåndteringsoppgave.

Det er ikke slik døden fungerer, venn. Døden handler ikke om lagringskvoter.

Death Note hadde 13 spesifikke regler. Ikke forslag eller "vi skal prøve vårt beste"-løfter. Regler. Regel #1 var krystallklar: "Mennesket hvis navn er skrevet i denne notatet skal dø." Ingen liten skrift, ingen unntak.

Se nå på typiske digitale testamentetjenester: "Vi vil forsøke å levere meldingene dine, underlagt tekniske begrensninger, juridiske krav, og om vi fortsatt er i virksomhet." Det er ikke godt nok for noe så viktig som det endelige budskapet ditt, ikke sant?

Her er noe vakkert med Death Note som jeg tror blir savnet: Light skrev ikke bare navn. Han skrev hele scenarier – hvordan folk ville dø, hva de ville gjøre først, deres siste øyeblikk. Death Note handlet ikke bare om å avslutte livet; det handlet om å lage narrativ.

Din digitale død bør være på samme måte. Ikke bare "her er passordene mine" (vær så snill, ikke legg dem i de siste meldingene, forresten), men din faktiske historie. Din sannhet. Din siste virkelige menneskelige forbindelse. Teknologiselskaper glemte at posthume meldinger handler om kjærlighet, ikke logistikk.